Hva i all verden gjør man om man tabber seg ut så til de grader, enten det er uforskyldt eller ikke? Bukker og prøver å snu situasjonen til noe humoristisk, løpe hylende fra stedet, sette seg og dø i en krok? Hva om man ikke kan gjøre noen av delene?Jeg skulle egentlig ikke fortelle dette, aldri, noensinne. Men pokker heller, handler det om tabber så gjør det det. Da jeg gikk på barneskolen var vi på klassetur, tok båt ut til en øy hvor vi overnattet og skulle ta båt tilbake et par dager senere. På hjemreisedagen skjedde det utenkelige: jeg fikk mensen. For første gang. På en "øde" øy, uten toaletter, uten bind, uten dusj - og jeg oppdaget det ikke før noen i klassen påpekte at buksa mi var mørkerød. Det er noe av det verste jeg har opplevd, og et minne jeg svært sjeldent tar fram igjen. Noen verre?
1 kommentar:
Vel, det var i det minste ikke selvforskyldt. Verre var det den gang jeg var på klassetur i syvende klasse.
En annen skoleklasse fra Finland befant seg på samme campingplass som oss, og i all vennskapelighet arrangerte vi en fotballkamp mellom nasjonene. På den tiden var mine ferdigheter i fotball ikke så ulike slik de er i dag; lik null. Jeg egner med bedre til å beregne volum på fotballen, enn faktisk å ta den igjen - eller vite hva jeg skal gjøre med den om jeg noen gang fikk den innen rekkevidde.
Grunnet min brilliante og språkelskende hjerne - alternativt fordi jeg ikke hadde annet å gjøre på banen - oppfattet jeg dog at finnene ropte et ord gjentatte ganger, og at ballen ble sentret til vedkommende rett etterpå. Og her våknet en slu taktikk for å faktisk få tak i ballen, uten å anstrenge meg noe særlig fysisk.
Jeg løp rundt på banen, i nærheten av finnen som hadde ballen, og ropte ordet så godt jeg kunne på ekte finsk! Finnene ble mildt sagt forvirret. Visst var jeg norsk, men når jeg talte på moderspråket vekket jeg tydeligvis et behov i dem for å sende over ballen til meg i ren patriotisme!
Men ikke sterkt nok ...
Ballen forble hos finnene, og veskelvis også blant nordmennene - men kom aldri til meg. Etter kampen kom dog finske Jussi over til meg. Han virket oppriktig nysgjerrig og en smule skeptisk:
"Why did you keep shouting my name...?"
o_O
Som om ikke dette var nok: En finsk frøken ble stormforelska i meg, og fikk sneket til seg adressen min fra noen jenter i klassen. En uke senere fant mamma et rosa brev i postkassa med masse hjerter på, adressert til meg. Fantastisk.
Legg inn en kommentar